"En populær forfatter skriver det folk tenker.
En genial forfatter får dem til å tenke noe annet."
Ambrose Bierce

tirsdag 26. februar 2013

DER JORDEN REISER SEG


Der jorden reiser seg
av
Anuradha Roy




Handlingen i boken foregår ved foten av Himalaya i India. Ranikhet heter den lille byen vi besøker der. Ranikhet er i virkeligheten en ordenlig by med 19.000 innbyggere som ligger 1800 moh. Bak i boken er det et kart over byen, men det er en fantasiby. Livet i den fiktive byen Ranikhet stemmer sikkert ganske bra med livet i den virkelige byen. Forfatteren er dame og indisk, så hun kjenner sikkert til forholdene hun skriver om. 

Boken forteller om den sympatiske Maya som mister mannen sin. Hun sørger, men virker sterk og utholdene og flytter til byen der mannen døde for å kanskje komme litt nærmere ham og hans siste dager. 

Hun blir der i 5 år. I løpet av disse årene møter hun både unge og gamle mennesker med sterke personligheter. De blir hennes venner. Og kanskje hun blant disse møter kjærligheten?? (Den som leser får se.)

Boken forteller også virkelig historie fra kolonitiden og fra tiden da India ble selvstendig. Dagens indiske virkelighet med religionsuro, vold mot kvinner, kastesystemet, intern rasisme og fattigdom kommer også fram via historien forfatteren forteller oss. Det meste av dette var ikke nytt for  meg, men jammen er det greit å bli minnet om hvor fantastisk fint VI har det her i Norge.

Boken er tung å lese, og det brukes mange indiske ord. Riktignok står det en ordliste bak i boken, men det forsinker lesingen. Men samtidig ville det jo vært umulig å IKKE bruke disse indiske ordene for å beskrive sånt som vi ikke har i vårt språk.

Jeg angrer ikke på at jeg leste boken, men en skal nok være veldig glad i å lese for å nyte denne boken. 

mandag 18. februar 2013

SUNSET PARK - Paul Auster


Sunset Park
av
Paul Auster 





Jeg hørte boken som lydbok, og det er stort sett alltid hyggelig å bli lest for. Denne lydboken ble lest på en spesiell måte; med lite innlevelse. Liksom bare oppramsing av innholdet. Jeg følge meg etterhvert like uengasjert som hans om leste den.

Og innholdet engasjerte meg ikke. Persongalleriet var uinteressant. Jeg kjenner mer spennende virkelige mennesker enn de som beskrives i denne boken. Historiene deres var kjedelige.

Miles er hovedpersonen. Han har et klokt hode og god utdannelse, men stikker av fra familien og blir borte i flere år. Han overlever ved å ta diverse sjauejobber, men holder kontakt med en venn fra ungdommen; Bing. 
Bing har okkupert et hus i Sunset Park i New York, og da Miles må stikke av for å unngå å bli arrestert for å ha hatt en mindreårig kjæreste, så flytter han inn til Bing og hans "leieboere" i det okkuperte huset.

Noen fine vennskap oppstår, og jeg håpet på en happy ending. Den fikk jeg ikke. Miles og andre tilsynelatende normale personer i denne boken har personlige problemer som surret til tilværelsen for dem. 


Paul Auster og kona Siri Hustvedt var på Skavlan nylig, og de er sikkert hyggelige folk. Men etter å ha forsøkt å lese Hustvedts bok "Sommeren uten menn" skjønner jeg at ingen av dem er forfattere jeg skal bruke tiden på igjen.

tirsdag 12. februar 2013

Det vokser et tre i Mostamägg


Det vokser et tre i Mostamägg
av
Britt Karin Larsen




Dette er en roman om skogfinnene. Jeg har alltid forbundet Finnskogen med mye trist og vondt. Jeg har sett for meg mørke skoger, fattigdom, ulv og en uendelighet av elendighet.

(Det kommer kanskje av at i 1972 kom det ut en bok som het ANNA I ØDEMARKA skrevet av Dagfinn Grønoset. Han skrev om en kvinne som hadde opplevd så  ubeskrivelig mye vondt, men som allikevel var et sterkt og godt menneske. Jeg var bare 11 år og leste ikke boka, men jeg husker den ble lest av alle voksne i min familie og nærmeste omgangskrets. Det var høylydte diskusjoner om alt kunne være sant, og generelt om oppvekstvilkårene for folk på slutten av 1800-tallet. Jeg antar mine godt voksne familiemedlemmer også gjennom boka og diskusjonene fikk et gjensyn og oppgjør med sin egen barndom og fortid. Det var mye elendighet der i gården også.) 

Britt Karin Larsen forteller en flott historie. Hun følger flere personer i Finnskogområdet over endel år. (På 1800-tallet.) Hun forteller levende, rått og godt. Dette kunne ha skjedd. Og selv om det var en vanskelig tid, så er også boken full av hjertevarme, godhet og omsorg. Her ga ofte den som hadde lite bort noe til den som ikke hadde noe. 

Boken har ikke så mange sider, men innholdet er uforglemmelig. 
Jeg gleder meg til å snakke med de andre i lesesirkelen om den.
Og jeg gleder meg til de to andre bøkene som kommer etter denne. Hva skjer der, tro?

Sitat fra boka:

"...kjenne varmen fra en annen kropp, det beste som finnes i verden, for hva er bedre for et menneske enn et annet menneske?"

søndag 10. februar 2013

SKILPADDENS LANGSOMME VALS


Skilpaddens langsomme vals
av
Katherine Pancol


For ett år siden leste jeg den første boken i Pancols trilogi om Joséphine. Den boken likte jeg godt. Derfor gledet jeg meg til bok nr. 2.

Nå er jeg ferdig (655 sider!!), og er forholdsvis fornøyd også denne gang. Den første boken synes jeg var kjedelig de første 20 sidene.
Denne boken var kjedelig helt til jeg kom halvveis, men DA tok den seg opp!

Noen bøker er sånn at du synes du kommer helt under huden på hovedpersonen. Eller du føler gjenkjennelse eller forståelse. Noen bøker er jo sånn at en blir glad i personene den handler om og synes gode venner forsvinner ut av livet ditt når boken er ferdig.

I Skilpaddens langsomme vals fikk jeg en følelse av at jeg satt i sofaen og leste mens personene i boken holdt til et sted borte i spisestuen. Jeg kom overhodet ikke innpå dem, selv om jeg kjente alle fra den første boka. Virkelig en rar følelse.

I tillegg var det et sammensurium av merkelige ting i boken; Kinesisk menneskehandel, forbannelser, trusler i moteverdenen, mord, galskap og kjærlighet. Mye kjærlighet. Og det var nok det som reddet boken for meg. Joséphine er full av kjærlighet, og det smitter.

Siste halvpart av boken var en fornøyelse å lese. Jeg gleder meg til bok nummer 3 kommer våren 2013. 

I boken refererer forfatteren til en annen forfatter; Ramain Gary. Hun skriver også et sitat fra en av hans bøker (Clair de femme) som er så fint:


"Kjærlighet
er den eneste formuen som øker 
etter hvert som man bruker den.
Jo mer du gir,
desto mer har du igjen."